Hipp hurra for 17. mai!

Her kunne jeg skrevet en lang tekst om en nydelig tur. Det skal jeg også. Hvis du gidder å lese så langt. Men helt ærlig skulle jeg gjerne hatt helt andre planer enn en soloskitur på Norges nasjonaldag.

Jeg skulle gjerne ha stått opp i otta, trøtt i trynet etter å ha bannet over strykejern og bunadsskjorter kvelden før. Jeg skulle gjerne ha sprunget etter to villbasser for å tvinge på de nedarvede bunader, og så fått altfor dårlig tid til å knø meg inn i min egen, akkurat litt for trange Hardangerbunad. Jeg skulle gjerne stått ute i regnet og sett på folketoget, og jakta smågutter langs veien så gnagsårene sprakk. Jeg skulle gjerne ha kommet hjem med to klissete gutter i skrukkete skjorter og sluppet løs en mage full av lapskaus, vetlagraut, pølse i brød, kake og is. Men sånn er det ikke i år. Jeg er mamma på heltid, men har kun guttene hos meg på deltid.

Kall meg gjerne sutrete her jeg sitter. Jeg vet at det finnes folk som har det mye verre enn meg. Kall meg gjerne utakknemlig, selvmedlidende og negativ. Det kan jeg godt forstå, for jeg kan finne på å bli alt dette på slike dager som i dag.

Turer er terapi for meg, på tur er det ikke så lett å synes synd i seg selv. Så min eneste mulighet er å komme meg opp av sofaen og pakke en sekk. Ut.no har skrevet en fin artikkel om psykiske gåturer. Situasjonen i seg selv blir jo ikke annerledes av det tenker du kanskje? Nei, men livet er alltid lysere ute på tur, i hvertfall for meg. Og så er det sant som de sier; du angrer aldri på en tur!

DSC_2011
Føret var litt ymse

Så det var altså 17. mai og jeg hadde planer om vårens siste skitur. Klokka var alt blitt 13.30 før jeg klarte å sette meg i bilen. Jo nærmere snøen jeg kom, jo verre ble været. Stor våte sluddflak klaska mot bilruta. Jeg bestemte meg for å tenke positivt, været er alltid dårligst når man er innendørs. Og sludd betyr i det minste at det ikke er veldig kaldt.

I det jeg parkerte bilen sluttet nedbøren, det var fortsatt tåkete og litt vind. Men jeg har Jervenduk i sekken og kan pakke meg inn om så er. Ikke mer enn en kilometer avgårde var humøret på stigende. Jeg var glad for at jeg hadde kommet meg ut. Jeg var faktisk også litt stolt for at jeg hadde tatt med flagg, rømmegrøt, spekemat og ingredienser til å lage fløteis! Her skal det jaggu bli 17. mai ja! Hipp, hipp hurra!

DSC_1998
Turterapi

Jeg fortsetter å gå av meg tunge tanker i 4 kilometer til før jeg stopper for en rast. Og nå mens jeg lager middag, kaffe og is så stiger tåken bort og sola kikker forsiktig frem. Og hvit som det hvite er sneen og jeg kjenner nasjonalromantikken vokser i brystet. Javisst ble det en fin dag likevel.

DSC_2067
Ja, vi elsker dette landet!

Men til neste år, da gleder jeg meg til å krangle med bunaden!

Gratulerer med dagen kjære Norge!

 

DSC_2081
Yes! Jeg klarte det! Hipp, hipp hurra!

DSC_2057

Advertisements