#Nattinaturen mai

Vi er i rute med den månedlige #nattinaturen altså. Det nærmer seg eksamenstid for ho mor. Og da må bloggen nedprioriteres litt. Men forrige helg inviterte vi med oss mitt kjære søskenbarn og hennes «snartseksåring» på kanotur til Lutsivannet.

Kanoer kan du leige fra Kronen Gård Hotell, da henter du årer, redningsvester og nøkkel ved hotellet. Kanoene ligger klare ved vannet.

Vår padleerfaring begrenser seg til noen speiderturer for nokså mange år siden. Vi bestemte oss derfor for at teltturen skulle være selve turen, og padlingen en tur-retur aktivitet. Det skulle vise seg å være en svært god avgjørelse.

Søskenbarnet er i besittelse av en 8manns lavvo som vi beregnet å få god plass i. Ellers skulle vi få besøk av resten av hennes familie til grilling av pølser på ettermiddagen.

Vi kom oss avgårde ut på vannet med peiling mot en mulig leirplass ca 50 meter lenger borte. Det tok ca en halvtime å padle dit… Gutta satt så fint i kanoen at vi ikke en gang kan skylde på dem. Men etter litt sirkelpadling, baklengspadling og slalompading var vi fremme.

DSC_2105

Vi bar tungt både forran og bak, og sekkene var fulle av greier stroppet fast på utsiden av sekken. Hadde min gamle speiderleder sett dette ville hun ristet oppgitt på hodet. Men vi skulle jo ikke langt. Strabasiøst ble det likevel gjennom kratt og myr før to 2009-modeller ropte at de hadde funnet en plass.

På en høyde over vannet spiste vi lunsj med utsikt. Deretter fikk vi satt opp lavvoen kjapt og greit, vi store var enige om at vi sikkert kunne gjort en bedre lavvooppsettingsjobb, men det fikk være godt nok. Vi trengte tross alt litt kaffe nå? Gutta lekte tømmermenn i skauen ved teltplassen, sola steikte og livet var godt.

DSC_2108

Men så var det de kanoene da, de måtte jo testes ut litt mer. Fra høyden vår så vi ei lita øy, det var ikke langt, men det tenkte vi nå at var helt greit egentlig. På med redningsvester og avgårde med oss. Vi hadde de samme problemene som sist, men humøret var på topp og etter mye lått og løye og et par kanokrasj senere fikk vi nesten dreisen på det. Vi traff øya, og dette måtte jo være en sjørøverøy! Gutta gikk på tokt og lette etter skatten høyt og lavt. Vi voksne angret på at vi ikke hadde tatt med noe godt som kunne vært en skatt, men ungene var mer enn fornøyde.

IMG_5367

Tida var nå inne for å møte resten av søskenbarnfamilien. Med vinden i ryggen kunne vi padle rett mot land og late som vi var verdensmestere i padling der vi suste avgårde for å plukke dem opp. Men så skulle vi jo andre veien igjen, så illusjonen varte ikke lenge.

Gutta viste stolt frem teltplassen før vi pakket med oss det vi trengte for å tenne et bål helt nede i vannkanten. Mens de voksne jobbet med å få gang på bålet jobbet ungene intenst med å forsøke å fylle hele Lutsivannet med stein. Det er helt utrolig hvor lenge det kan være gøy å kaste steiner i vann. I tillegg fikk de i oppgave å fortsette som tømmermenn slik at vi kunne få noen pølsepinner.

IMG_5388

IMG_5382

I det vi hadde fått lempet noen pølser på bålet skjønte jeg at gutta burde hatt mat for minst en time siden. Det var helt ulidelig lenge å vente til pølsene hadde fått bittelitt farge på skinnet. Men det ble da mat til slutt. Og så kom den obligatoriske marshmallowsdesserten! Vi tok knekken på en hel pose og var bare nesten ikke kvalme da det var tomt. Turbesøket vendte nesene hjemover, til fots denne gangen. Vi slukket bålrestene og rusla tilbake til leiren.

Klokka var egentlig sengetid, men sola varmet fortsatt og gutta skulle ha lørdagsgodt. Vi rigget oss til på et berg og nøyt det. Ungene har jeg sjelden sett så fornøyde, og vi voksne blir lett smittet av slikt humør. Etter dagens andre sukkerkick måtte vi springe og klatre av oss litt før vi kunne vaske av det verste klisset og bevege oss mot soveposene.

IMG_5424

IMG_5443

Leggingen tok sin tid, først var det av med alle klærne og vi kunne plukke flått av ungene som om det skulle være blåbær. Gutta var både interesserte og litt skremte av disse blodsugerne. Som vanlig tok det litt tid å få til å sovne, og som vanlig var ho mor litt lite tolmodig og måtte kjefte litt på de små som hadde det så spennende på lavvotur at søvnen ikke helt fant veien til øynene.

DSC_2116

DSC_2118

Men de sovner jo alltid til slutt.

IMG_5457

Denne gangen hadde jeg jo også selskap etter guttesovetid og vi kunne nyte utsikten en liten stund før vi krøp ned i våre egne poser og fant søvnen selv. Utover natten kom regnet og utover morgenen kom vinden. Dårlig lavvooppsett straffer seg og våre to slektninger på andre siden av lavvostanga ble våte i soveposene. Men da var morgenen alt kommet og det var på tide med mer sukker. Skive med nuggati til alle! Vi store måtte ett par ganger ut for å feste pluggene under frokosten men vi koste oss likevel.

Gutta fikk regntøy på og lekte Sabeltann utenfor lavvoen mens de voksne tok seg av pakkingen. Været var skikkelig dårlig, men humøret var fortsatt på topp hos store og små. Nede ved vannet var vinden så og si fraværende og vi hadde beine veien inn igjen med kanoene.

IMG_5466

Det var da vi oppdaget at jeg manglet bilnøkkelen. For å gjøre en lang historie kort: Det resulterte i uttrykking av søskenbarnets ektemann, to gjennombløte fornøyde gutter, en gjennombløt nokså sur mamma. En bonustur hjem til stua hos søskenbarnet. Og nøkkelen? Den hadde stått i bildøra hele tiden…           IMG_5476

Advertisements

På ski over Hardangervidda

DSC_1096

Turen hadde vert utførlig planlagt i over et halvt år med egen planleggingsgruppe på Facebook, merking av kartblad og vurdering av ulike rutevalg. Og nå var dagen endelig her. Pulken var pakket og det som nå var gjenglemt var det bare å klare seg uten de neste fem dagene. Turfølget besto av ei venninne, typen hennes og kompisen hennes fra Sunnmøre. Vi ankom Odda med egne biler og tok bussen til Garden i Eidfjord kommune. Første dagen var planen bare å komme seg så vidt avgårde før teltet skulle opp. Så oppover bakkene dro vi, det blåste litt, men vi hadde opphold og god sikt. Etter 4 km slo vi leir i -15 og frisk bris. Jeg sov godt, og våknet kun en gang fordi det var alt for varmt i soveposen. Neste morgen var jeg førstemann våken og kunne nyte en fantastisk utsikt fra posen mens jeg leste årets påskekrim.

IMG_4729

Etter frokost og snøsmelting i teltet var vi avgårde videre med rute mot Hadlaskar.  Noen seige oppoverbakker seinere var vi endelig skikkelig på vidda. Været skifter raskt på vidda fra første pause hvor vinden var på vei til å løye og påskesola sneik seg fram, til andre pause i solsteiken i bare ulltrøya, via halvmeterlange klabber under skia til tredje pause i kaldt gufsevær iført jervenduk og vindvotter. Selvsagt valgte vi denne pausen til å smelte mer snø… Etter 21 km ankom vi Hadlaskard Turistforeningshytte.

11133804_10152668144640826_8597364543965158745_n

Hytta hadde god plass og tidenes koseligste hyttevert som serverte vafler på kvelden og sto opp klokka fire neste morgen for å servere oss nystekte rundstykker til frokost! Det kaller jeg service! Kvelden på Hadlaskar besto av middag, samt en innsats for å slanke pulkvekten for litt øl og vin.

DSC_1128

Neste morgen etter rundstykkefrokost og hyttevask var det på med skia igjen, denne gangen i plussgrader og strålende sol fra start. Vi skimta Hårteigen i det fjerne og satte kurs mot Litlos. Vi så rype og den hittil nydeligste dagen var et faktum. Navigeringen gikk som en drøm, sånn bortsett fra at vi tydeligvis ikke klarte å lese stigning ut fra kartet. Hver gang oppoverbakkene lyste mot oss kom det som en ny overraskelse på oss, vi som trodde det var beine veien et stykke nå? Likevel er det noe med enklenheten over at din eneste oppgave for dagen er å flytte en ski forran den andre som gir meg glede, sakte, sakte, fremover. Til og med oppoverbakkene kan nytes litt, lukta av svett solkrem og våt ull. Og innimellom må man hate pulken litt.

11150870_10152668143160826_4369758450634579318_n

Nye 21 km senere når vi Litlos Turistforeningshytte. Her var det mye mer liv enn på Hadlaskard, men vi fikk også her en egen liten sovesal for oss selv. Noen av oss benyttet muligheten for dusj og servert middag, mens andre spiste Real turmat i senga og koste seg med det. Denne natta var jeg glad jeg hadde med ørepropper, for påskefesten i underetasjen ville visst ingen ende ta. Vi ble også kjent med lemmenet Rolf, han bor under trappa ved toalettene, en meget hyggelig type.

22682_10152668145640826_8503335883867264827_n

Neste morgen var det klart, vindstille og bitende kaldt. Skikkelig deilig turvær sånn bortsett fra at du kunne kjenne nesehåra fryse. Det kalde været hadde også resultert i skivebom på påkledningen, jag var altfor varm hele dagen selv om jeg skrelte av lag for lag.

11013496_10152668144840826_1024650633566323519_n

Denne dagen seilte også opp som den med den beste pausen. Vi slikka sol liggende over pulkene mens vi smelta mer vann og samlet energi for oppoverbakkene vi visste kom.

DSC_1116

Nå skulle vi ta av fra merka løype og navigere oss mot Reinsnos. Vi labba avgårde litt etter litt og gav oss når vi hadde gjort unna 20 km denne dagen. Her var det å etablere camp i klarværet. Sunnmøringen åpna bar i snøgropa og satte fyr på en diger vedkubbe som han hadde dradd over vidda, den fyren kan turkos og hadde jaggu slitt kosen med seg også! Noen frøys i teltet og fikk servert varmeflaske etter varmeflaske, mens andre satt og nøt bålkubbe og whiskey i vinternatta.

10491249_10152668143715826_6011244027169230122_n

11136672_10152668145030826_3387983208876361694_n

Siste dagen var vi klare for å navigere oss mot Reinsnos, sola glimret med sitt fravær denne dagen og det snødde lett. Lyset var helt flatt og det var vanskelig å se hvor det var bratt. Også denne dagen skulle vi oppover, ca 200 høydemeter oppover. Som eiger av langfeller fikk jeg æren av å dra først opp de bratteste partiene. Vi fant et skar, og kom oss over på et vis, men så ble det fryktelig bratt. Pulken seilte ut på sida og hang nedover bakkene. Når vi så fikk enda dårligere sikt ble det bestemt å snu. Vi ville tilbake til merket løype og komme oss til Valldalsvatnet i stedet. Det ble 6 km bomtur, men stemninga var absolutt bedre på vei nedover igjen. Vi var alle enige om at dette var det rette å gjøre. Lunsjen ble inntatt på teltplassen fra natta før og så kunne vi starte dagen på ny.

10924764_10152668142545826_2041636835801335396_n

Føret klabba og været var så mildt at det var nummeret før nedbøren ikke fortjente betegnelsen snø. Fellene var begynt å glippe fra skia og jeg gikk med høge hæler. I nedoverbakkene hadde jeg ikke hatt noen fart hadde det ikke vert for at jeg kunne henge på vekta av pulken. Så jeg valgte å ta dem av og visste at det ikke var nok lim på fellene til å angre på avgjørelsen. Det var da det ble bratt, skikkelig bratt! I nedkjørte, knallharde skuterspor uten noen mulighet for å kjøre ut i løssnøen og med pulken vinglende oppetter det ene beinet suste vi nedover i et halsbrekkende tempo. Men ned kommer man alltids, selv om låra var nokså mørbanka når vi kom ned til vannet.

DSC_1143

Turen var over, vi fikk skuterskyss siste stykket over Valldalsvannet og kunne bli hentet ned igjen til bilene av min kjære far. Viddaturen hadde vert slitsom, spennende og umåtelig deilig. Med kjekke turkamerater og kun ett digert gnagsår må jeg si meg skikkelig fornøyd! Nå var det bare å vende nesa hjemover til gutta, og i morgen fyller Størsten 6 år!

DSC_1137

#nattinaturen mars

Våren er så vidt i gang i Rogaland! Vi har sol og lys og masse energi. Værmeldinga lovde strålende vær heile helga, deilig! Gangen var full av pikkpakk når gutta sto opp lørdags morgen, det er gøy å se at de gleder seg til tur. Når frokosten er inntatt setter gutta seg til i sofaen med nrksuper mens jeg finner frem maten som skal være med, pakker alt helt ferdig og stapper alt i bilen.

Vi har den sedvanlige brødrekranglinga i full sving under påkledning, men så endelig sitter vi klare i bilen. Norunn puster ut og vrir om tenninga. Heilt dødt! En tanke kommer snikende og jeg snur meg rundt og skjønner at jeg har rett. Gutta har i det siste funnet knappen til taklyset bak i bilen, og nå har jeg ikke fulgt med. Det har stått på i over ett døgn, bilen er død. Heldigvis har finværet lurt naboen ut i hagearbeidet og han kommer som en reddende engel med startkabler og vi er endelig i gang.

DSC_0889[1]

Gå sjøl! Roper Minsten på parkeringsplassen. Fint tenker jeg og kan stappe all bagasjen i Caben. 200 meter bortover veien roper Minsten; Sitta Caben! Ok, ompakking før vi fortsetter. Gutta lærer om fugler i barnehagen for tida, de skriker av full hals; ALLE FUGLER…! Fuglene er skremt fra vettet ved Melsvatn.

Vi finner den fine teltplassen vi så oss ut forrige helg. Etter biltrøbbelet var det allerede lunsjtid før vi kunne sette opp telt. Vannet frista gutta veldig, et par nesten-plumpe-uti-ulykker senere bestemmer jeg meg for å spare det tørre klesskiftet litt lenger. Vi tar derfor en tur opp i skogen.

DSC_0899[1]

Vi finner fullstendig idyll i en lysning i skogen. Bakken er dekket av fjorårets blader, vi har varme fra solen og klatretrær som frister oss alle. Vi finner også masse brensel, bålet er redda!

DSC_0923[1]

Vi sitter lenge ved bålet, spiser middag og marshmallows til dessert. Gutta vil spise lørdagsgoderiet i Caben, sjelden har de vert så enige som nå. Og så var det på tide å bruke inntatt energi – mer treklatring. Og hva er det egentlig med gutter og pinner?

uten navn3

uten navn2

Mammaen koste seg med bålet enda en stund. Ved vannet hadde noen vikla fiskestanga si inn i et tre. Her fant vi fiskesnøre og da ble pinnene til fiskestenger. Anget ble et par kongler. Gutta fiska og fiska, men ikke noe hell. Til slutt ble de enige om at fisken hadde lagt seg til å sove. Det skal vi også sier jeg. Gutta slukker bålet svært nøye.

DSC_0958[1]

Minsten var helt turbo i teltet i kveld så det tok lang tid å skifte til tørt tøy på alle  og få oss i posene. Ikke før vi åpna første bok ble det ro i den lille kroppen. Natta ble god og varm for de to små, og akkurat så kald for meg at jeg hadde full kontroll på at gutta ikke frøys. Vi trenger en ny vinterpose før neste vinter.

DSC_0985[1]

Neste dag opprant med strålende sol og blikkstille vann. Frokosten ble inntatt ved vannkanten før gutta opptok fisket fra i går. Jeg holdt ett halvt øye på dem mens jeg starta nedrigging av leir. Det tok ca et kvarter før Minsten traff Størsten mindt i fjeset med fiskestanga. Heldigvis var det to dropsesker igjen fra lørdagsgoderiet og jeg kunne både trøste og skille slosskjempene.

Som lyn fra klar himmel satte vinden inn. Men gutta var heldigvis bestevenner igjen og fikk sitte godt innpakka i Caben med jervenduk over beina. Heldiggriser! Jeg fikk pakka ned det siste i sur vind og så trilla vi til bilen. Og den starta på første forsøk!

DSC_0967[1]