Hipp hurra for 17. mai!

Her kunne jeg skrevet en lang tekst om en nydelig tur. Det skal jeg også. Hvis du gidder å lese så langt. Men helt ærlig skulle jeg gjerne hatt helt andre planer enn en soloskitur på Norges nasjonaldag.

Jeg skulle gjerne ha stått opp i otta, trøtt i trynet etter å ha bannet over strykejern og bunadsskjorter kvelden før. Jeg skulle gjerne ha sprunget etter to villbasser for å tvinge på de nedarvede bunader, og så fått altfor dårlig tid til å knø meg inn i min egen, akkurat litt for trange Hardangerbunad. Jeg skulle gjerne stått ute i regnet og sett på folketoget, og jakta smågutter langs veien så gnagsårene sprakk. Jeg skulle gjerne ha kommet hjem med to klissete gutter i skrukkete skjorter og sluppet løs en mage full av lapskaus, vetlagraut, pølse i brød, kake og is. Men sånn er det ikke i år. Jeg er mamma på heltid, men har kun guttene hos meg på deltid.

Kall meg gjerne sutrete her jeg sitter. Jeg vet at det finnes folk som har det mye verre enn meg. Kall meg gjerne utakknemlig, selvmedlidende og negativ. Det kan jeg godt forstå, for jeg kan finne på å bli alt dette på slike dager som i dag.

Turer er terapi for meg, på tur er det ikke så lett å synes synd i seg selv. Så min eneste mulighet er å komme meg opp av sofaen og pakke en sekk. Ut.no har skrevet en fin artikkel om psykiske gåturer. Situasjonen i seg selv blir jo ikke annerledes av det tenker du kanskje? Nei, men livet er alltid lysere ute på tur, i hvertfall for meg. Og så er det sant som de sier; du angrer aldri på en tur!

DSC_2011
Føret var litt ymse

Så det var altså 17. mai og jeg hadde planer om vårens siste skitur. Klokka var alt blitt 13.30 før jeg klarte å sette meg i bilen. Jo nærmere snøen jeg kom, jo verre ble været. Stor våte sluddflak klaska mot bilruta. Jeg bestemte meg for å tenke positivt, været er alltid dårligst når man er innendørs. Og sludd betyr i det minste at det ikke er veldig kaldt.

I det jeg parkerte bilen sluttet nedbøren, det var fortsatt tåkete og litt vind. Men jeg har Jervenduk i sekken og kan pakke meg inn om så er. Ikke mer enn en kilometer avgårde var humøret på stigende. Jeg var glad for at jeg hadde kommet meg ut. Jeg var faktisk også litt stolt for at jeg hadde tatt med flagg, rømmegrøt, spekemat og ingredienser til å lage fløteis! Her skal det jaggu bli 17. mai ja! Hipp, hipp hurra!

DSC_1998
Turterapi

Jeg fortsetter å gå av meg tunge tanker i 4 kilometer til før jeg stopper for en rast. Og nå mens jeg lager middag, kaffe og is så stiger tåken bort og sola kikker forsiktig frem. Og hvit som det hvite er sneen og jeg kjenner nasjonalromantikken vokser i brystet. Javisst ble det en fin dag likevel.

DSC_2067
Ja, vi elsker dette landet!

Men til neste år, da gleder jeg meg til å krangle med bunaden!

Gratulerer med dagen kjære Norge!

 

DSC_2081
Yes! Jeg klarte det! Hipp, hipp hurra!

DSC_2057

Reklamer

Turen det egentlig ikke var tid til

Gutta har reist bort, det er langhelg. Terrassen skal beises, huset skal shines, hekken og plenen må klippes, ugresset lukes. Sola skinner og jeg ønsker meg ut på tur. Mens jeg skurer terrassebord og teller timer til jeg kan starte beisingen formes en ide. Kan det være at jeg får tid til en liten minitur likevel?

Motivasjonen for å gjøre arbeidet ferdig øker i takt med ideer til raske turmål. Jeg husker en tur jeg tok for noen år siden. En kort biltur, en liten gåtur i skikkelig ulendt terreng. Jeg kan klare å være der på under en time. Fritt fiske uten fiskekort er der også, og sist gang fikk jeg ørret på kroken. Jeg kan komme meg dit på under en time og rekke å være hjemme igjen til terrassebordene er klare for beising i morgen formiddag.

Tanken er tenkt helt ut, humøret stiger betraktelig.

Klokka 19.10 – Jeg kan parkere høytrykkspyleren og springe inn for å hive de viktigste tingene i en sekk. Jervenduk, sovepose, liggeunderlag, mat, gass og brenner, fiskestang og litt ekstra klær.

Klokka 19.45 – Alt klart og jeg kan legge sekken i bagasjerommet og kjøre avgårde.

Klokka 19.55 – Bilen parkeres og jeg kan traske avgårde. Jeg tenker at det er jaggu ikke rart at det er fritt fiske her. Her er ingen sti og jeg må balansere på løse steiner eller gresstuster for å ikke å «drukne» i myrpyttene. Bjørketrærne er lave og står tett, jeg gliser igjennom natures labyrint.

DSC_1939

Klokka 20.15 – Den fine leirplassen fra noen år tilbake er like nydelig i dag. Jeg spenner opp Jervenduken mellom noen trær, ruller ut liggeunderlag og sovepose. Endelig kommer turfølelsen, ingenting som skal gjøres, fikses eller ordnes.

DSC_1947

Klokka 20.30 – Jeg kaster sluken i vannet for første gang på lenge, sveiver inn. Kaster ut, sveiver inn, kaster ut, sveiver inn om igjen og om igjen. Ingen ting rensker tankene mine som gjentagende bevegelser. En ski foran den andre, flytte en fot, så den andre, kaste ut, sveive inn.

Klokka 21.05 – En sprellende ørret størrelse akkurat passelig for steikepanna har satt seg på kroken. Imens jeg sløyer fisken vaker det i vannet bak meg om igjen og om igjen. Jeg hiver uti en gang til og får napp på tredje kast. Denne gangen glipper den og jeg bestemmer meg for at det er tid for kvelds.

DSC_1955

Klokka 21.30 – I soveposen under Jervenduken er det godt og varmt. En ørret freser i steikepanna mi. Jeg nyter kveldsen min og kroer meg i soveposen. Og slukner momentant.

DSC_1959

Natta er fin, selv om jeg fryser litt på beina. Klokka 04.00 står jeg opp for å tisse. Det hjelper på kalde bein. Når kroppen må bruke unødvendig energi på å varme opp innholdet i blæren din har den ikke nok igjen til å holde kroppen varm. Dagens tips der altså.

Neste gang jeg våkner er det til solstråler i ansiktet. Jeg koker havregrøt og lager kaffe før jeg i det hele tatt kryper ut av posen. Frokosten inntas, leiren pakkes. Jeg rusler til bilen, kjører hjemover.

DSC_1979

DSC_1987

Klokka 11.30 -Bustetrollet spretter dagens første spann med beis…

DSC_1988

På ski over Hardangervidda

DSC_1096

Turen hadde vert utførlig planlagt i over et halvt år med egen planleggingsgruppe på Facebook, merking av kartblad og vurdering av ulike rutevalg. Og nå var dagen endelig her. Pulken var pakket og det som nå var gjenglemt var det bare å klare seg uten de neste fem dagene. Turfølget besto av ei venninne, typen hennes og kompisen hennes fra Sunnmøre. Vi ankom Odda med egne biler og tok bussen til Garden i Eidfjord kommune. Første dagen var planen bare å komme seg så vidt avgårde før teltet skulle opp. Så oppover bakkene dro vi, det blåste litt, men vi hadde opphold og god sikt. Etter 4 km slo vi leir i -15 og frisk bris. Jeg sov godt, og våknet kun en gang fordi det var alt for varmt i soveposen. Neste morgen var jeg førstemann våken og kunne nyte en fantastisk utsikt fra posen mens jeg leste årets påskekrim.

IMG_4729

Etter frokost og snøsmelting i teltet var vi avgårde videre med rute mot Hadlaskar.  Noen seige oppoverbakker seinere var vi endelig skikkelig på vidda. Været skifter raskt på vidda fra første pause hvor vinden var på vei til å løye og påskesola sneik seg fram, til andre pause i solsteiken i bare ulltrøya, via halvmeterlange klabber under skia til tredje pause i kaldt gufsevær iført jervenduk og vindvotter. Selvsagt valgte vi denne pausen til å smelte mer snø… Etter 21 km ankom vi Hadlaskard Turistforeningshytte.

11133804_10152668144640826_8597364543965158745_n

Hytta hadde god plass og tidenes koseligste hyttevert som serverte vafler på kvelden og sto opp klokka fire neste morgen for å servere oss nystekte rundstykker til frokost! Det kaller jeg service! Kvelden på Hadlaskar besto av middag, samt en innsats for å slanke pulkvekten for litt øl og vin.

DSC_1128

Neste morgen etter rundstykkefrokost og hyttevask var det på med skia igjen, denne gangen i plussgrader og strålende sol fra start. Vi skimta Hårteigen i det fjerne og satte kurs mot Litlos. Vi så rype og den hittil nydeligste dagen var et faktum. Navigeringen gikk som en drøm, sånn bortsett fra at vi tydeligvis ikke klarte å lese stigning ut fra kartet. Hver gang oppoverbakkene lyste mot oss kom det som en ny overraskelse på oss, vi som trodde det var beine veien et stykke nå? Likevel er det noe med enklenheten over at din eneste oppgave for dagen er å flytte en ski forran den andre som gir meg glede, sakte, sakte, fremover. Til og med oppoverbakkene kan nytes litt, lukta av svett solkrem og våt ull. Og innimellom må man hate pulken litt.

11150870_10152668143160826_4369758450634579318_n

Nye 21 km senere når vi Litlos Turistforeningshytte. Her var det mye mer liv enn på Hadlaskard, men vi fikk også her en egen liten sovesal for oss selv. Noen av oss benyttet muligheten for dusj og servert middag, mens andre spiste Real turmat i senga og koste seg med det. Denne natta var jeg glad jeg hadde med ørepropper, for påskefesten i underetasjen ville visst ingen ende ta. Vi ble også kjent med lemmenet Rolf, han bor under trappa ved toalettene, en meget hyggelig type.

22682_10152668145640826_8503335883867264827_n

Neste morgen var det klart, vindstille og bitende kaldt. Skikkelig deilig turvær sånn bortsett fra at du kunne kjenne nesehåra fryse. Det kalde været hadde også resultert i skivebom på påkledningen, jag var altfor varm hele dagen selv om jeg skrelte av lag for lag.

11013496_10152668144840826_1024650633566323519_n

Denne dagen seilte også opp som den med den beste pausen. Vi slikka sol liggende over pulkene mens vi smelta mer vann og samlet energi for oppoverbakkene vi visste kom.

DSC_1116

Nå skulle vi ta av fra merka løype og navigere oss mot Reinsnos. Vi labba avgårde litt etter litt og gav oss når vi hadde gjort unna 20 km denne dagen. Her var det å etablere camp i klarværet. Sunnmøringen åpna bar i snøgropa og satte fyr på en diger vedkubbe som han hadde dradd over vidda, den fyren kan turkos og hadde jaggu slitt kosen med seg også! Noen frøys i teltet og fikk servert varmeflaske etter varmeflaske, mens andre satt og nøt bålkubbe og whiskey i vinternatta.

10491249_10152668143715826_6011244027169230122_n

11136672_10152668145030826_3387983208876361694_n

Siste dagen var vi klare for å navigere oss mot Reinsnos, sola glimret med sitt fravær denne dagen og det snødde lett. Lyset var helt flatt og det var vanskelig å se hvor det var bratt. Også denne dagen skulle vi oppover, ca 200 høydemeter oppover. Som eiger av langfeller fikk jeg æren av å dra først opp de bratteste partiene. Vi fant et skar, og kom oss over på et vis, men så ble det fryktelig bratt. Pulken seilte ut på sida og hang nedover bakkene. Når vi så fikk enda dårligere sikt ble det bestemt å snu. Vi ville tilbake til merket løype og komme oss til Valldalsvatnet i stedet. Det ble 6 km bomtur, men stemninga var absolutt bedre på vei nedover igjen. Vi var alle enige om at dette var det rette å gjøre. Lunsjen ble inntatt på teltplassen fra natta før og så kunne vi starte dagen på ny.

10924764_10152668142545826_2041636835801335396_n

Føret klabba og været var så mildt at det var nummeret før nedbøren ikke fortjente betegnelsen snø. Fellene var begynt å glippe fra skia og jeg gikk med høge hæler. I nedoverbakkene hadde jeg ikke hatt noen fart hadde det ikke vert for at jeg kunne henge på vekta av pulken. Så jeg valgte å ta dem av og visste at det ikke var nok lim på fellene til å angre på avgjørelsen. Det var da det ble bratt, skikkelig bratt! I nedkjørte, knallharde skuterspor uten noen mulighet for å kjøre ut i løssnøen og med pulken vinglende oppetter det ene beinet suste vi nedover i et halsbrekkende tempo. Men ned kommer man alltids, selv om låra var nokså mørbanka når vi kom ned til vannet.

DSC_1143

Turen var over, vi fikk skuterskyss siste stykket over Valldalsvannet og kunne bli hentet ned igjen til bilene av min kjære far. Viddaturen hadde vert slitsom, spennende og umåtelig deilig. Med kjekke turkamerater og kun ett digert gnagsår må jeg si meg skikkelig fornøyd! Nå var det bare å vende nesa hjemover til gutta, og i morgen fyller Størsten 6 år!

DSC_1137